You can’t hit me! I have five hundred times faster reflexes then Mike Tyson!
Versus har oppnådd kultstatus, noe jeg ikke skjønner. Dette er tredje gangen jeg ser filmen, nå så jeg den forlengede utgaven på rundt 130 minutter. Spilletiden har alltid vært et problem for Versus. Det er null innhold i filmen, her handler det om våpen, zombier, blod og gørr. Hadde filmen hatt en spilletid på rundt 80 minutter, hadde jeg nok satt mer pris på Versus.
Actionscenene blir repeterende og kjedelige. Jeg ble lei av hele skogen, og skuespillerne er så ræva at det er vanskelig å fullføre filmen. Ikke nok med det mangler Versus humor. Ryûhei Kitamura prøver så godt han kan å blande vold og humor, men det fungerer ikke. Humoren er elendig, noe av det viktigste med denne type filmer er å blande inn humor med voldsscenene som vi ser på skjermen. Det klarer ikke Ryûhei Kitamura. Versus blir for selvhøytidelig, spesielt er sjefen for skurkene dørgende kjedelig. Han holder taler som dreper tempoet flere ganger, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte sjekke hvor lenge det var igjen av filmen.
Versus er en film som har oppnådd ufortjent kultstatus. Det holder ikke bare med vold, actionkoreografien skal også holde en viss klasse. Versus repeterer seg selv nesten hele tiden. Den siste og avgjørende kampen er elendig, og atter en gang må jeg bruke ordet kjedelig.
