Vertical Limit (2000)

Come on darling. Give us a smile, eh. It’s the second best thing you can do with your lips.

Det har ikke blitt laget mange fjellklatrerfilmer. Cliffhanger er klart den beste, klatrescenene i den filmen er utrolige. Det meste ser og føles ekte ut, det samme kan ikke sies om klatrescenene i Vertical Limit. Her blir det for mye CGI, følelsen av å være oppe i høyden er ikke på samme måten som man følte i Cliffhanger.

Vertical Limit er en enkel popcornfilm med dumme rollefigurer og en syltynn historie. Her finner man de fleste klisjeer som er oppbrukte for lenge siden. Det dummeste er når søsteren fremdeles bærer nag til sin bror som reddet dem fra døden, men søsteren forstår fremdeles ikke det. Elendige rollefigurer man ikke bry seg om. Jeg brydde meg mer om de andre som ga storebror en hjelpende hånd. Alle rollefigurene er like tomme som pappesker. Siden man aldri blir kjent med de som hjelper storbroren, irriterer de mindre, og man får et lite forhold til dem. Spesielt brødrene i filmen.

Jeg kjeder meg aldri når jeg ser Vertical Limit, det skjer noe hele tiden. Det er synd at manuset ikke i det minste kunne satset mer på rollefigurene, og ikke la latterlige bagateller som søskenforholdet ødelegge mye av filmen. Skuespillerne gjør en ok jobb, men at Chris O’Donnell kom så langt han gjorde på slutten av 90-tallet er smått utrolig. Han er jo en elendig skuespiller, hans tilstedeværelse kan man ikke føle i det hele tatt.

Ikke forvent en ny Cliffhanger. Noe av historien er den samme med to bestevenner eller søsken som det er her, og en ulykke skiller dem. Utover det er Cliffhanger den voldelige versjonen med artige rollefigurer, mens Vertical Limit byr mer på vanlig popcornunderholdning for massene. De tøffe og med vold i blodet ser Cliffhanger, mens de andre ser Vertical Limit.