Happiness isn’t always the best way to be happy.
Jeg visste ikke hva som ventet meg når jeg satt på Where the Wild Things Are. Jeg visste at filmen var basert på en barnebok, det var alt.
Jeg vet ikke helt hva jeg synes om filmen, den faller gjennom flere stoler. For det første er Max Records en usympatisk, ung gutt. Hans oppførsel er uakseptabel, jeg trodde først han hadde ADHD eller bipolar lidelse. Han virker psykisk ustabil, og det er han. Jeg oppførte meg aldri på denne måten når jeg var på Maxs alder. Jeg gjorde det sikkert når jeg var 4-5 år gammel, men ikke på den alderen Max er i filmen. Det er merkelig hvordan starten er med Max, jeg fikk gutten langt i vrangstrupen, noe som er galt. Men det kan også være poenget med innledningen, at man skjønner mer hva som plager Max når han reiser inn i sin fantasiverden.
Where the Wild Things Are gjorde det ikke så bra på kino som forventet, noe som er forståelig. For dette er ikke en barn for de yngste, de vil ikke forstå filmen i det hele tatt. Voksne vil forstå den, men kanskje vi voksne ikke vil huske denne tiden når vi var skrikerunger og redde for forandringer. Tenåringer forventer nok en spennende eventyrfilm, noe Where the Wild Things Are ikke er. Dette er en dramafilm, blandet med en liten eventyrverden som ikke er særlig magisk. Fantasien til unge Max er ikke særlig spennende, men skapningene er søte.
Jeg skjønner rett og slett ikke helt hvem målgruppen var. Where the Wild Things Are blir for smart for de yngste, for kjedelig for ungdommer. Eneste målgruppen jeg kan se den treffer, er voksne mennesker med problembarn. Kanskje de forstår ungen sin litt bedre, kanskje de vil undersøke og lære mer om ungen sin etter Where the Wild Things Are. For forandringer skremmer, både for voksne og barn.
Ikke forvent en fartfylt film. Where the Wild Things Are er en meget treg film om et ungt sinn vi lærer bedre å forstå. Som film er den mest egnet for voksne, det fant jeg ut først nå.
