En kriger og hans flaggermus.
Russerne er noen tiår tilbake i tid når det gjelder å lage eventyr og fantasifilmer. Wolfhound åpner som Conan the Barbarian, men dette er en fantasifilm med sverd og magi som følger i fotsporene til The Lord of the Rings, bare at man får følelsen av 80-tallet her.
Det største problemet med filmen er at det russiske språket ikke passer inn i dette universet. Russisk er veldig mørkt, kaldt og stygt. Da hjelper det heller ikke med elendig dubbing med litt dårlig lydkvalitet. Det hørtes ut som om alle hadde fått i seg for mye anabole steroider. Dette gjelder også kvinnene som mister sin uskyldighet når de høres ut som brautende menn.
Wolfhound blir litt for lang og repeterende. Det er ikke en dårlig film, men det russiske språket blir for distraherende til at man blir oppslukt i handlingen. Liker du fantasifilmer med sverd og magi, og savner følelsen fra åttitallet, så kan Wolfhound være verdt å se. Den finner ikke opp kruttet på nytt, men den har litt sjarm med den tradisjonelle historien om krigeren og prinsessen. Hadde det ikke bare vært for det stygge russiske språket.
