Helter.
Nå er det ikke noe poeng å skrive om hva som skjedde 11. september 2001, for det vet alle. Filmen tar for seg de tapre politimennene som ligger begravet under bygningsmassene, og ikke minst hvordan deres familier takler det når deres menn er savnet. Usikkerhet er noe av de vondeste man kan oppleve i livet.
Filmen er spennende til siste sekund, for det virker totalt håpløst at noen i det hele tatt skal finne dem, og hvis noen finner dem, så er det ikke lett for redningsmannskapet å redde ut de to politimennene når bygningsmassene lever sitt eget liv. I motsetning til United 93 er dette en film som er emosjonelt rørerende og ekte. Her vet man mer detaljert om hva som skjedde i virkeligheten, og filmen føles heller ikke ut som en film som kun er ute etter å tjene penger som United 93.
Hvem kunne vel ha trodd at Oliver Stone kunne lage en så sår og ekte film? For World Trade Center er basert på sanne hendelser, og det gjør filmen veldig spesiell siden den er så vellaget og ekte. Starten er nervepirrende, nesten som en grøsserfilm vil jeg si med den ekle atmosfæren før politimennene blir begravd levende i bygningsmassene. Her snakker vi trykkende stemning!
World Trade Center er en film som rørte meg når jeg nå så den for andre gang. Det er ikke bare samholdet og menneskeligheten som rører, det er også fokuset på de små øyeblikkene man kanskje er litt kald mot sine nærmeste. Man tenker ikke over det korte øyeblikket, før noe forferdelig skjer som man ikke forventet. Man tar ting for gitt her i livet, og det er der World Trade Center traff meg mest. Det er mye man kan angre på i livet, så vær snill mot mennesker som betyr noe for deg, for man vet aldri hva som kan skje.
Dette er en fin og velspilt film der Nicolas Cage er naturlig og god, det samme er Michael Peña Og når man vet at det som skjedde er basert på sanne hendelser, så er dette en oppvekker av en film.
