You will learn someday that being half human, makes you stronger than a god.
Perseus må redde sin far, Zeus, som er tatt til fange av Hades og Ares. De har en ond plan, de har tenkt å slippe fri den fryktede Kronos, faren til Zeus og Hades. Verden skjelver.
Wrath of the Titans har så mange problemer. Historien er tam og kjedelig. Eventyrfølelsen som er det viktigste i denne type filmer, klarer ikke Wrath of the Titans å skape. Den hamrer løs med store kampscener blottet for kreativitet og engasjement. Det er ingen actionscener som imponerer, det er ingen glede å spore her, alt er bare grått og trist med kjedelige skapninger uten snev av personlighet.
Filmen er like grå og tom som skuespillerne i filmen. Det hjelper svært lite med kjente og gode skuespillere når ingen av dem kler rollene de spiller. Sam Worthington er som vanlig tom og innesluttet. Liam Neeson og Ralph Fiennes er igjen forferdelige som slitne rockeguder. Rosamund Pike er lekker å se på, men helt ubrukelig og lite troverdig som den mektige Andromeda. Til slutt har vi Bill Nighy som ikke klarer å gjøre noe som helst med det lille han får å jobbe med. Trist å se en så stor skuespiller slite så mye som han gjør i Wrath of the Titans.
Forgjengeren, Clash of the Titans, var ikke en stor film, men den var i det minste underholdende. Wrath of the Titans har en dårlig historie, null spenning og ingen minneverdige actionscener. Når en eventyrfilm ikke klarer å skape den herlige atmosfæren som man forbinder med de beste filmene i sjangeren, så er filmen dømt til å misslykkes. Jeg vil føle frykten og gleden når man hører fortellinger om stygge og slemme skapninger som dreper mennesker. Jeg vil føle uroen når helten nærmer seg dette stedet. Jeg vil at filmen bygger opp disse scenene sakte og elegant, så skal det smelle med noen vakre actionscener der man som seer glemmer å puste. Får Wrath of the Titans dette til? Nei!
