I’m sorry. I wasn’t listening. All my brain blood was in my boner.
Year One var ikke like dårlig som fryktet. Harold Ramis kan slå til som manusforfatter en gang iblant, og er en helt grei regissør som har noen fine filmer på merittlisten. Jack Black er en skuespiller jeg ikke helt liker, han pleier å gjøre litt for mye ut av seg. I mindre biroller pleier han å stråle, men kanskje han begynner å modne litt nå, for han er ikke like hyperaktiv i Year One. Michael Cera har nok sett sine beste dager. Han er ikke mye til skuespiller. Hvor lenge vil publikum kjøpe og godta hans monotone rolletolkninger gang etter gang? Han eier ikke dybde, han er heller ikke pen når han ligner på Mr. Burns fra The Simpsons. I de første filmene fungerte han, men jeg kan aldri forestille meg at han vil bli en stor skuespiller som vil bli husket i mange år. Oppegående mennesker vil nok bli lei av ham fort, men når Orlando Bloom fremdeles har en skuespillerkarriere, da kan man lure på hva som er galt med verden vi lever i.
Year One byr på mye pubertal humor. Noe fungerer, spesielt den første halvdelen er klart den beste med småsær humor som jeg liker. Etter det blir det kjedeligere med slaver og en konge, og jeg fortjente ikke å se en sminket Oliver Platt med mye kroppshår og leppestift. Ekle, ekle mannen!
Year One er en film man nok kun ser en gang i livet. Den har sine øyeblikk, men det holder ikke når Michael Cera har like stor rekkevidde som Steven Seagal, og manuset svikter på slutten med enkel humor uten egen identitet. Det holder ikke for min del.
